Av Elin Wood
En tale som beveget og tok et sterkt oppgjør med kristne fordommer og dobbeltmoral han kjente seg i oppveksten preget av. Han beskrev og belyste hvordan han som tiåring ikke opplevde kirkerommet som et trygt sted, slik andre beskrev kirken som.
Kirken og steder hvor kristen tro ble forkynt, opplevde han derimot å ikke kunne romme og ha omsorg for hele det menneske Stian var. Nestekjærlighet ble i slike sammenhenger forkynt med troverdighet og innlevelse, samtidig som historier om utstøtelse av homofile fra kristne familier var mange og vonde.
Gjennom vigselsliturgi forsto han at hans kjærlighet ikke ble viet verdi og verdighet. Selvhat forankret han i kirkens refleksjoner over hvem som fortjener og hvem som ikke fortjener kjærlighet. Å kjenne på denne gjennomgripende ekskludering i ord og gjerninger, førte til at han i en alder av 28 år, meldte seg ut av den norske kirke.
Det er en forsont og trygg Stian som i dag anerkjenner og aksepterer at andre har syn og standpunkt som ikke anerkjenner homofiles rett til kjærlighet. Han holder religionsfriheten høyt, samtidig som han vil at alle skal skjønne at med å bevare en slik tro kan barn og unge ta skade, og i verste fall være fatal. En slik tro forutsetter at en er komfortabel med at mange ekskluderes og lider, det stikk motsatte av nestekjærlighet. Slik blir Stians tale stående som en sterk appell til kirken og andre trossamfunn om å lære, og å ta et oppgjør med urett som gjøres i Guds navn.